søndag 5. desember 2010

Søndag 5. desember

jeg merker det på
de kalde henda mine
og på at motstanderne mine
i Ricochet Robots
er vanskeligere å distrahere
(likevel vinner jeg oftere)

mandag 22. november 2010

Cecilie (nytt utdrag)

Det minner om… når søstera mi lar meg bli med på vorsene sine. Jeg husker første gangen hun skulle ha det; jeg hadde knapt nok vent meg til tanken på at hun i det hele tatt drakk, og var kjempenervøs, for jeg ante ikke hva et vors innebar. Vi to var alene hjemme, jeg satt oppe på rommet mitt med en skål godteri og film på PCen, et halvt øre på lydene og musikken nedenunder. Ikke at Anna hadde sagt noe, men det ante meg at hun helst ikke ville ha meg der. Men så måtte jeg ha tak i henne likevel, husker ikke hva det var, men jeg gikk ned til stua, åpnet døra forsiktig og kikket inn. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, hadde vel en og annen idé om en skikkelig fyllefest, med masse fremmede mennesker ute av kontroll, men det var kun et titalls mennesker som satt rolig rundt bordene og prata, mens et par stykker sto midt på gulvet og dansa. Jeg så ikke Anna noe sted, men et par av vennene hennes som jeg også kjente litt fra før fikk øye på meg, og ba meg om å bli. Nølende lot jeg de dra meg ned i sofaen. Jeg ble budt øl, og spyttet det ut; fikk vin, og rynket på nesa; cider, og tenkte ”hmm, godt!”. Så jeg fikk resten av boksen. Jeg hadde så vidt fylt fjorten, for bevisst på meg sjøl til å bli fjortisfull, men ble nok litt påvirket likevel, jeg ble i hvert fall utrolig pratsom. Da Anna etter hvert kom, jagde hun meg ikke bort, bare så på mens jeg prata med vennene hennes i evigheter. Da de endelig skulle ut, ville et par av de ha meg med, men jeg kjente min besøkelsestid og takket nei. Etterpå var jeg overraskende sliten, hodet mitt snurret, og etter at jeg hadde lagt meg, lå jeg våken i timesvis og kjente hjertet hamre i brystet. Etter det har det hendt et par ganger, og det er noe av det samme med Peter og guttene. Jeg hører ikke helt hjemme, men klarer likevel på en eller annen måte å passe inn.



Jeg prøver fortsatt å finne ut av henne. Jeg tror jeg lider av et slags Knausgård-syndrom, klarer ikke skrive uten å basere det på virkeligheten, klarer ikke skrive mennesker uten å basere de på virkelige personer. Så jeg må hele tiden aktivt gå inn for å ikke gjøre henne for lik meg.

tirsdag 26. oktober 2010

(bitter is the new black)

Det er tidlig vår i lufta; ei spinkel sol skinner fra blå himmel, smelter snø til slaps, men varmer ikke nok til å friste til åpne jakker og bare hender. Fortauene i sentrum er stort sett snøfrie, men fulle av vann, og jeg hopper mellom sølepytter på vei fra bussen til torget, angrer på valget av sko(ennå litt tidlig for converse), og skynder meg over Prinsenkrysset på rød mann. En buss tuter, men jeg slipper unna det med livet og småjogger videre; inn døra til Glassmagasinet, gjennom butikken og ut til den åpne plassen under glasstaket, hvor Kamilla venter ved Elefanten. Jeg klemmer henne raskt og beklager andpusten for at jeg for sen. Hun vifter det bort.
"Null stress, jeg har ikke ventet så lenge."

Det er salg i byen, og mye folk; vi manøvrerer oss gjennom folkemengden, inn og ut av butikker og prøverom. Kamilla skal i konfirmasjon til et søskenbarn og trenger kjole, jeg har bare penger og lyst på noe nytt, ender opp en to topper og en genser, før vi setter kursen mot yndlingskafeen, med fingrene krysset for at de har ledig plass.

Når vi kommer inn på Dromedar, slår varmen og støyen innover oss; det sitter mennesker overalt, ved bordene og vinduene. Vi går videre innover, smyger oss forbi køa og disken, inn mot det innerste rommet. Det er like fullt her, men en gutt holder på å pakke sammen macen sin, så vi blir stående og vente, og kaprer bordet straks han reiser seg. Kamilla dumper ned i sofaen og klapper på plassen ved siden av seg, men jeg blir stående og se meg om.
"Det er bedre å sitte overfor hverandre."
Jeg får øye på en gutt som sitter alene med en ledig stol ved bordet sitt. Sjansene er store for at han venter på noen, men det skader ikke å spørre, så jeg går bort og legger henda på stolryggen.
"Unnskyld, er denne ledig?"
Gutten ser opp fra mobilen han sitter bøyd over; først opp på henda mine på stolryggen, så opp på meg, ned på stolen igjen og tilbake på meg. Jeg lurer på om han egentlig har hørt meg og skal til å gjenta spørsmålet når han nikker langsomt.
”Ja… ja, bare ta den. Jeg var akkurat på vei…”
Han reiser seg brått, tar jakken sin og stryker raskt forbi meg. Det skjer så fort at jeg bare blir stående og se etter ham, lettere satt ut, jeg hører døra åpnes og lukkes, før jeg tar meg sammen og flytter stolen bort til bordet hvor Kamilla sitter.
”Du skremte ham bort.”
Jeg nikker åndsfraværende, og kaster et siste blikk i retning døra.
”Mhm…”
Så trekker jeg på skuldrene, setter meg ned og er snart oppslukt i samtale med Kamilla.


Såh, jeg driver å skriver på noe. Eller, har planer om å skrive noe. For de som har kjent meg lenge nok, så er det halvveis en omskriving av Typiske tanker i et overromantisk sinn, og halvveis en helt ny historie. Jeg følte vel Cecilie fortjente noe bedre. Så lurte jeg på om noen kunne være interessert i å lese igjennom og komme med litt tilbakemelding, når jeg har fått skrevet noe? Helst noen som leste den gamle historien; men gjerne også noen som kan se på den med et friskt blikk.

Problemet mitt er at jeg bare skriver utdrag, som jeg ikke klarer sy sammen til hele historier. Karakterene mine får bare fragmenter av liv, jeg har ikke konsentrasjon eller inspirasjon til å male hele bildet. Så jeg skriver dette innlegget for å legge litt press på meg selv, og krysser fingrene for at det funker.

fredag 21. mai 2010

02052010

Jeg møter blikket ditt
fra fire år tilbake
ser igjen alle detaljer
i dressen
og håret ditt

men jeg trenger
ikke lenger
å se på deg
at du ser på meg

tirsdag 23. mars 2010

Å puste vann

følelsen i brystet;
men det er i lungene det sitter
ikke hjertet

ikke hjertet som rykker til
men lungene som klemmes sammen
lufta som blir slått ut av meg

ikke hjertet som banker fortere
men pusten som stopper opp



du sirkulerer ikke med blodet
men med hvert åndedrag
fyller du meg på nytt

---

Well, what do you know, jeg skriver igjen. Dere burde være bekymra.

tirsdag 9. mars 2010

En slags halvferdig betroelse til Ingrid(jeg er dårlig til å snakke om følelser, var det ikke så?), og jeg begynte å tenke litt; så jeg rota fram denne:

Jeg tror jeg skal lese den igjen. For, selv om jeg er utrolig flau over selve produktet, er jeg ufattelig stolt over meg sjøl; over at jeg gjennomførte den, klarte å konsentrere meg nok til å skrive den ferdig. Var inspirert nok. Det er litt ironisk, egentlig. Det var kanskje den kjipeste perioden i mitt liv, og samtidig den tida da jeg utviklet meg mest; for ikke å si produserte mest, skrivemessig. Og mange av dikta mine er jeg faktisk utrolig stolt over og glad i. Nå for tida er jeg mer lykkelig enn jeg noensinne har vært, og er nødt til å tvinge meg sjøl til å skrive. Det eneste som har inspirert meg de siste månedene, var nettopp et spøkelse fra nevnte kjipe periode.

Det er litt som Åshild skrev, jeg lurer på hvor hun jenta har blitt av. Hun med en diktproduksjon man kunne sammenligne med Wergelands(see what I did there, Ingrid?), hun som levde for å skrive, hun inspirerte. Jeg skulle ønske det kunne være mulig å få i både pose og sekk.